Inntrykk fra doktordisputas: Fra respektert og halvglemt til farlig og fengslende forfatter

Erling Sørli, som er aktiv i Duun-miljøet i Holmestrand, har skrevet dette referatet fra doktordisputasen 16.11.2012. Teksten har også stått i avisen Jarlsberg 29.11.2012.

Grethe Fatima Syed disputerte fredag 16. november for doktorgraden om Olav Duuns diktning ved Universitetet i Bergen: Olav Duun: Kjærlighetens og dødens dikter.

Mange tenker på Duun som en dyster og tunglest forfatter. Han har fått ord på seg for å være en alvorsmann, en tilbaketrukket vismann. Grethe Syed kaller han heller «kjærlighetens og dødens dikter».  «Duun er verkeleg ekstrem», sier hun i et intervju med Dag og Tid 16.11.2012.

Avhandlinga har hun gitt tittelen «Nådeløs omsorg. Kjærlighet, selvmord, kunst og overskridelse i Olav Duuns fiksjonsverden.» Duun river det vakre sløret av kjærligheten, og viser hvordan den også ofte kan være stygg, voldelig og egoistisk, mener Syed. Hun trekker fram et typisk Duun-sitat: «Eg har synt fram dyret i meg åt henne; og det kan eg ikkje tilgi henne.» Like provoserende kan det være at Duun river bort det avskyelige sløret som skjermer oss mot forbryteren, og viser varme og omsorg for mordere og selvmordere. Derav tittelen «Nådeløs omsorg».

Beisk humor

Duun har en så beisk og svart humor at den kan virke opprørende. I samtida tok mange bokanmeldere avstand fra bøkene hans fordi de oppfattet dem som svartsynte og fulle av menneskeforakt. I den siste delen av forfatterskapet snudde stemningen i pressa. Duun ble dyrket som en stor vismann. I begge disse fasene hadde kritikerne noe rett, mener Grethe Syed. Men den velvillige og harmoniserende lesemåten har lenge gjort Duun ufortjent ufarlig; altfor klok og snill og bra. Syed vil vise at Duuns tekster stadig har sterke utfordringer til oss – hvis vi tør gå til tekstene og åpne oss for rystende leseopplevelser.

Syed har også et annet hovedspørsmål: Hva gjør teksten med leseren? Det er klart at god litteratur beveger leseren, men hvordan? Hva gjør for eksempel Duuns tekster med leseren? Syed svarer på dette spørsmålet med at «Olav Duuns romaner kan gjøre folk suicidale, men kanskje også verne mot depresjon.» Med andre ord: En er ikke den samme etter å ha lest Duuns tekster.

Tøffe tak på disputasen

Grethe Syed fikk doktorgraden etter en disputas som varte i mer enn fire timer. Førsteopponenten Ole M Høystad tok doktorgraden på Duun i 1987. Han er professor i kulturstudier ved Høgskolen i Bø. Andreopponenten Vigdis Ystad er professor emerita fra Universitetet i Oslo. Hun er mer kjent som Ibsen-spesialist, men er også en Duun-kjenner. Hun var også medlem av kommisjonen da Heming Gujord fikk doktorgraden på Duun i 2005.

Opponentene gikk løs på avhandlinga fra hver sine kanter, slik det skal gjøres. De etterlyste redegjørelse for Syeds metoder, klarere definisjoner av hvor hun står i forhold til fagtradisjonene, og begrunnelser for de avgrensningene som var gjort.  På den andre sida mente begge opponentene at avhandlinga tilførte viktige bidrag til forståelsen av Duun, og de fant nyskapende analyser av Duun-tekster. For Duun-lesere utenom akademia er sjølsagt Duun viktigere enn metodedebatten.

Fra sin side mente Syed at hun i avhandlinga hadde gjennomgått og tatt stilling til fagtradisjonene. Hun avviste at hennes lesemåte er mer subjektiv enn andre forskeres; forskjellen handler kanskje mer om at hun setter ord på det subjektive i lesningene, mens det tradisjonelle fagspråket gir et inntrykk av intersubjektivitet som ikke er reelt. Slik hun så det, har den tradisjonelle akademiske omgangen med skjønnlitteratur noen helt klare mangler, blant annet i dette å la seg røre og berøre av det man leser. Litteratur betyr svært mye for svært mange, men i forskningen ser dette ut til å forsvinne.

Blomster

Etter disputas og overrekkelse av diplom vanket det gratulasjoner fra et ganske godt besatt auditorium. På festen etterpå fikk den nybakte dr. philos gaver, blomster og et dryss av gode ord fra kolleger, familie og venner, - og fra Duun-venner fra Jøa, Oslo og Holmestrand.