Olav Duun – vår egen vismann

Fylkesråd Anne Marit Mevassviks tale ved åpninga av Duunstemnet fredag 28. juni 2013

Kjære ordfører, kjære forsamling, både fastboende og tilreisende

Det er en glede for meg å få være med på å åpne Duun-stevne. Som namdaling og som lesende menneske er arven etter Olav Duun også min.

Nord-Trøndelag fylkeskommune er stolt medlem av Olav Duun stiftinga i Namdalen.  Jeg vil derfor aller først, på vegne av Nord-Trøndelag fylkeskommune takke dere i Fosnes og dere i Olav Duun-ringen, for det arbeidet som gjøres for å holde denne litteraturarven levende. 

Duun-stevnet er et stort kulturarrangement som også danner grunnlag for utvikling av lokalt næringsliv. Gjennom dette stevnet og arbeid som ellers gjøres, utnytter dere mulighetene som ligger i ågjøre Olav Duun til merkevare. Det er bra!

Det er spesielt artig at dere nå også kan ønske velkommen til Olav Duuns barndomsheim, som ble åpnet i 2011, etter en imponerende frivillig innsats. Gjennom både å kunne besøke barndomsheimen og landskapet langs namdalskysten og spesielt Jøa, kommer vi nærmere dikteren.

Vismannen Olav Duun

Det har etter hvert blitt slik, at vi ikke bare regner Duun som forfatter, men ogsåsom en vismann.

Både gjennom sine ruvende romaner om de tunge spørsmålene om ansvar, livsoppgave og skyld som Odin og Ragnhild belyser. Men også gjennom sine første bøker, der han først og fremst er en god forteller, med sikker sans for den den treffende karakteristikken, og den gode, innfule replikken med sine understatements. 

Den Duun som vokste fram gjennom de vanskelige mellomkrigsåra er en alvorsmann. Han ser oss – som namdalinger, nordmenn og mennesker – med våre sterke og svake sider. Han er en forkjemper for hvert menneskes storhet, og en forkjemper for høye idealer om livet og livsoppgaven.

Olav Duun døde i 1939 – mens verden sto i brann. Hans kollega Sigrid Undset deltok i begravelsen som representant for forfatterforeningen. Hun kalte ham den gang Norges største dikter, og «vår geniale talsmann for denne arme menneskehetens sak påjorden».

Undset sa også at selv om Duun hadde «en urokkelig tro påtapperheten og godheten i menneskene, såhadde han såvisst ingen av naivistenes tilbøyeligheter til å undervurdere makten i den menneskelige dumhet og sjofelhet.

Slik er det vi holder Duun høyt i vår tid, både som skarp forteller og som en varm og krevende alvorsmann.

 

Språkmester

Olav Duun kom til å leve det meste av livet sitt utenfor Namdalen, men han kjente stedene godt. Han kjente folket, mentaliteten og språket. Kanskje ble det tydeligere for ham der han satt nede i Vestfold?

Da han debuterte i 1907 med «Løglege skruvar»skrev han på normert nynorsk, men allerede i 1909 – med boka «Paa tvert», fant han det språket som var hans eget: muntlig og preget av namdalsdialekten. Og han var en usedvanlig god observatør av dialekten og av de små nyansene i den.

I bøker som «på Lyngsøya»fra 1917 kan man faktisk observere dialektforskjellene. Martin Brudalen i denne boka har vokst opp på østsiden av Folla –kanskje på Otterøya. I løpet av romanen flytter han vestover til Lyngsøya –som kanskje er Nærøy eller Vikna. Forskjellen mellom disse to dialektene blir synlige i bokas replikker: æeg; sjer sir; sjøsjy.

I andre bøker kan den observante leseren finne personer fra inner-Namdalen, og i «Juvikfolket»kan vi også merke hvordan språket forandrer seg gjennom generasjonene.

Dette kan selvsagt regnes som godbiter for norsklektorer og andre spesielt interesserte. Men det er også viktige observasjoner for oss andre. Duun var språkarbeider, og som alle andre arbeidsfolk var han avhengig av skarpt og godt redskap. Duuns presise omgang med språket viser at han tok både språket og landskapet på alvor. Det er enda en grunn til å ha stor respekt for ham.

 

Daglige sitat

Nord-Trøndelag fylkeskommune, ved fylkesbiblioteket, samarbeider med Fosnes kommune om nettsiden olavduun.no–og den tilhørende facebooksiden og twitterkontoen.  Særlig facebooksiden har blitt en stille suksess denne våren, med daglige Duun-sitat i ord og med bildefølge. Mange «liker», deler og leser disse sitatene.

For eksempel fikk vi 148 «tommelen opp» og 61 delinger på nasjonaldagen, da vi la ut Knut O. Dypviks bilde av denne grenda vi nå står i, sammen med et sitat fra boka «Samtid» fra 1936: «Verda er vakker ho, berre du ser ho frå den rette kanten».

Det er et passende ord i dag også. Til lykke med dagen, og med stemnet, og ikke minst med den verdifulle oppgava dere gjør med å holde liv i Duuns forfatterskap. Verda er vakker, ho!