Sigrid Undsets tale ved Duuns grav – eit 75-årsminne

13. september 1939 døydde Duun etter å ha fått slag, berre 62 år gamal. I gravferda hans, ved båra, vart Duun æra av ein annan stor, norsk forfattar, Sigrid Undset.

Olav Duun nettstad ønsker å markere denne dagen med å publisere talen ho skreiv til ein akta kollega:

Sigrid Undsets tale ved Olav Duuns båre
«Når vi i dag er samlet her foran Olav Duuns båre, så er det vel mange som ikke kan la være å tenke, - han er kanskje lykkelig som fikk dø nu. For det er nettop alt som han hadde ærefrykt for og omfattet med vismannens kjerlighet som nu blir tråkket ned og pisket sønder og sammen av disse folkenes svøper, som igjen hviner over verden.

Hvad gjelder det enkelte, ganske almindelig menneskes liv og lykke idag - men for Duun var det som en kalder almindelig mennesker noe stort og respektinngydende, - hver og en av dem bar inni sig en hel verden på godt og vondt, endeløse muligheter for utholdenhet eller svik, for ham var alle mennesker både fengslende løierlige og rystende store. Vi synes, vi oplever en verdens undergang, - for Duun var det vel hundretusener av verdener som gikk under med alle de hundretusener som blir meid ned. Og hadde han en urokkelig tro på tapperheten og godheten i menneskene, så hadde han såvisst ingen av naivistenes tilbøieligheter til å undervurdere makten i den menneskelige dumhet og sjofelhet. Han, om noen, visste om den standende strid i verden og i hver eneste sjel, mellem uforsonlige krefter, - det er jo ingen som har visst om de niognitti måtene som vi alle kan være inkonsekvente på, og om den hundrede inkonsekvensen som er umulig og som han aldrig lot sine skikkelser begå, - jeg har ofte tenkt, at det var denne inkonsekvensen hos hans diktnings skikkelser, som gjorde dem så absolutt og overbevisende sanne.

En kan jo også mene, at det er ikke bare tragisk, når en kunstner dør akkurat på høiden av sin skaperkraft. Efter de siste bindene av Juvikinger var det vel mange som tenkte, her hadde han nådd toppen, - han nådde den igjen i trilogien om Ragnhild, han nådde den i sine siste bøker. Den gamle kunstners skjebne er aldrig gledelig, - å føle fantasiens avlekraft ta av, håndlaget bli usikkert, sinnets temperatur synke, det er altid hårdt, selv når det ikke følges med den materielle fattigdommen som blir de fleste gamle kunstneres lodd her til lands.

Det er os, det er så bittert for, å tenke på at nu er teppet gått ned for Duuns store spill om Enhver - først og fremst om enhver av norsk rot og norsk byrd. Nettop nu, da hans billeder var like lysende og levende som alt det høieste han hadde ydet. Det er bittert for os, at nettopp i denne tiden, da alt menneskelig blir forhånet og forvrengt, blev han taus, som var vår geniale talsmann for denne arme menneskehetens sak på jorden. Men i har det storverket som Olav Duun har latt efter sig, det er vår trøst. Gid det måtte gjøre sin gjerning i sinnene her til lands, og ute i verden også, i denne jerntid. Og så kommer der vel dager efter disse, da lyset fra Olav Duuns kunst skal nå fritt utover igjen - det er det vi får håbe på og be om.

Med takk til Norges største dikter legger jeg ned denne kransen fra Den norske Forfatterforening på Olav Duuns kiste.»

Sigrid Undset, Nordisk Forfattertidende, nr. 7 - 1939