Kunstneren i Olav Duuns dikting

Grethe Fatima Syéds foredrag under Duun-stevne Jøa juni 2015

Jeg står her idag med den rykende ferske boken min, Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Tittelen er selvsagt en lett endret versjon av det som blir kalt sentrallyrikkens tema, de urgamle og alltid gyldige (ser det ut som) havet, døden og kjærligheten. Eller la mer, la mort et l'amour, som det poetisk velklingende heter på fransk.

At havet er sentralt for Duun, er så selvsagt at det ikke er nødvendig å nevne engang. Det skjønner vi ikke minst når vi er her, på Jøa, der storhavet ligger utenfor både i all sin fruktbarhet og destruktivitet, og der vi til og med må over en liten stripe av det på noe så eksotisk som en ferge. Derfor sløyfet jeg det i tittelen, og det ble i stedet plass til kunsten, og med den kunstneren – som til gjengjeld er svært lite selvsagt når det gjelder Duun. At han skulle ha noe å si om poetiske og estetiske emner er det faktisk ingen som har vært opptatt av i Duun-forskingen. Her har han lidd under en forsømmelse; fordi han er så folkelig, om en kan kalle det det; fordi personene ikke snakker i fremmedord, går med alpelue og slår om seg med navn fra filosofihistorien, har Duun blitt oppfattet som en lite intellektuell, lærd og belest forfatter.

Og det er feil. Hos Duun fins for det første en sann overflod av kommentarer om kunst. Et par eksempel fra Samtid: «No blir vi visst poetiske», advarer Agnar når han snak­ker med ka­me­raten og samtalen er i ferd med å bli for ektefølt. Da gjelder det å kom­me seg ned på jor­den, og det raskt. «Lat oss ikkje bli musi­kal­ske», tenker han i en til­svar­ende si­tu­asjon, og: «bli no ik­kje mu­si­kalsk av deg, hald i spa­en og gjera det du skal!». Agnar knytter altså ord for kunst til sentimentalitet og føleri, eventuelt noe som er for høyt­travende og kan ta fokuset vekk fra det som er viktig for en skarve jordarbeider.

Så har vi ulike typer kunstnere i forfatterskapet: Hvis vi med kunstner mener en som har sin hovedinntekt fra kunstnerisk virksomhet, at det er yrket hans eller hennes, at de er utdannet til det og har det som levevei, er det ikke så mange kunstnere hos Duun. Men det er heller ikke rett å kalle dem amatører, selv om ordet amatør kommer av amor, elske, og en amatør altså er en som elsker det han holder på med. For det ligger ofte noe lett nedsettende i dette ordet – at det er en som ikke er så veldig flink, en som fusker i faget. Og det gjør ikke kunstnerne hos Duun. De kan spille fele så folk vrenger det hvite i øynene bak frem osv. Dermed må vi være enige om at vi med kunstner her og nå også mener en person som får oppmerksomhet i kraft av å drive med en eller annen form for virksomhet som inkluderer kunstneriske uttrykks, som det å fortelle, spille, synge o.l.

Og da endrer bildet seg. For det er faktisk det ganske mange typer kunstnerisk virksomhet hos Duun. Og dermed mange kunstnere. Jeg skal komme inn på noen: Billedkunstnere er det ikke mange av. Men den unge Henrik iDet gode samvite (1916) er en som i hvert fall sysler med planer om å utøve bildende kunst. Henrik tilhører Tredje boka i denne slektsromanen som noen har kalt en forløper eller et svennestykke for den virkelig store slektsromanen i forfatterskapet, Juvikfolke. Han tilhører det tredje og siste slektsleddet vi følger. Han er fetter til Frigg, som i hvert fall jeg tenker på som hovedpersonen i boken, og innimellom er også de to forlovet.

Henrik er den unge kunst­ner­spiren som kanskje mest av alt ser ut til å trek­kes mot kun­s­ten for­di han ikke vil ha jord under neg­lene.Han er kunstneren som unnasluntrer. Dette er et av flere steder der Duun flagger ster­ke menin­ger om kun­stens so­si­ale funk­sjon; når Hans Vå­gan, en eldre og velstående jordbruker i bygden an­be­faler Henrik – som han støtter økonomisk i forsøkene på å ta en kunstnerisk utdannelse – å ta bil­der av  «kvar ein gar­staur og ut­hus­vegg» i byg­de­sam­fun­net. For det er salgbart. Et fotoapparat er moderne og snaisent, og bilder av sine egne gar­staurer og uthusvegger – det vil folk ha. Da kan de dyrke sin egen selvopptatthet og ha bilder av gården, som de har rett utenfor veggene, også innenfor, på veggene. En slags narsissisme. Selv­dyrking, navlebeskuelse. (Foto er også såvidt nevnt i Samtid og Menneske og maktene. Viser at Duun til en viss grad fulgte med tiden. Men først og fremst skriver han om de tradisjonelle formene.)

Den vel­havende Hans Vågan vil helst slip­pe utlegg på kunst­ner­spi­ren Henrik, og har også et annet forslag til ungdommen, nemlig at han skal gifte seg med Frigg. Sitat: «Så får du ga­ren, og så blir det som ho mor di tenkte det?». Dette er en beinhard nytte-tenking som Duun ofte kritiserer. Det er en mål-middel-rasjonalitet, eller cost-benefit analyse. Noe for noe er gjennom­gående for denne mentaliteten. Mens sann kunst er det motsatte. Hans står altså for en form for kunstfiendtlighet. Han vil frata oss fra den sfæren som ikke handler om formålstjenlighet, den sfæren der vi finner kunsten og skjønnheten. Hans kaller kun­sten av­fall og lort. Altså noe fullkomment skittent og verdiløst. Han legger ikke fingrene imellom, men sier rett ut hva han mener om kunst, og dermed også om dem som beskjeftiger seg med den.

Henrik ender ikke opp som kunstner. Det vil si – vi vet ikke hvordan det går, i og med at boken slutter der den gjør. Men i alle fall rett rett å kalle ham kunstnerspire. Kunstneren som vil bli kunstner, nesten for enhver pris. Her står han i motsetning til Odin i Juvikfolke. Han kan vi kalle kunstneren som ikke er kunstner. Og som ikke vil være det. Men som er en ihuga publikummer i sin ungdom, og som be­skjef­ti­ger seg både med ly­rikk, tea­ter og treskjæring, før han vis­ker ut overgangen mel­lom liv og dikt i sine am­bisjoner om å være skapar, som han sier, og om å dikte bygda, det vil si gjøre verden om etter kunstens prinsipper, lage virkeligheten om til kunst. Odin omtaler kunsten som noe som er forbundet med skam. Det er pinlig, altfor inderlig og tilgjort, og han beskriver det som jåleri o.l.

Det er gjennom Frigg vi opplever det meste av Henrik. Hun er selv ikke kunstner, men når Henrik spør om de ikke skal vur­dere Hans Vågans råd om ek­te­skap, sva­rer Frigg: «At du kan snakk slik, Hen­rik! E ikkj kunst­en din stør' enn som så for dæ?». «Du ska vara tru, Henrik. […] Både imot dæ sjøl og imot mæ. Imot kunsten din», sier Frigg.

For Frigg tilhører kunsten en annen sfæ­re, opphøyd og uoppnåelig; for Hen­rik ser det som sagt mest av alt ut som det hand­ler om å gjøre alt annet enn å være bonde. En parallell til Henrik er Onkel Petter: Som Henrik gjør han seg fin, bi­drar lite til gård­s­arbeidet, og le­ser i tillegg skjønn­litteratur, knoter bokmål(!), studerer(!!) og bru­ker penger over evne. Begge re­p­resenterer en opp­komlings- og krav­men­talitet som Duun ikke tåler synet av. Dette er tydelig alt fra etførste møtet vi får med Petter: han ligger og røyker sigar.  Noe dekadent som vil være finere enn det er. Hald deg i spaen og gjera det du skal! kunne vi sagt til disse.

Musikere er det en rekke av i Duuns forfatterskap. Her er Henrik aktuell igjen, han har en – kort og ikke så vellykket fortid i musikken, virker det som, i og med at det «stik­ker» ham når Hans Våg­an minner ham på at han drev med dette tid­li­gere. Henrik har et kall, sier han, som ser ut til å gjel­de kunst­nerlivet ge­ne­relt. Han vil altså være kunstner, gjerne med stor K. Han har en dragning mot kunstneren som rolle. Og blir avkledd av forfatteren.

Men dansemusikken er ellers generøst representert i forfatterskapet. Man danser til bådefele og trekkspill, og dansen kan bli en døds­dans, en danse macabre. I Medmenneske opptrer Finn-Jørgen, som spiller vilt og fort og gale. I Tre venner danser Edvin og Marta til «ho låg som ho var daud» . Gis­ken Lars­dotter i novellen med samme navn, danser «meir enn godt var» i bryl­lu­pet. Det går da og­så fryk­te­lig galt.  I novellen «I jula» dan­ser Massii et selskap. Hun er dradd mellom to menn, og de sterke følelsene som er i omløp viser seg i de fysiske rytmene. Moren ber henne «fa­ra tå­lig. Mas­si lo og ropa til henne: Ho kunde bli hu­ga til å danse seg i hel!». Noen mi­nutter sei­nere er hun død.

Ikke minst i «Hjå Grundtvig», fra Gamal Jord, ser vi musikkens demoniske kraft:

«Og før dei rett sansa kor det hadde gått til, var Aleksander frampå golve og svinga Flisa [datteren i huset] så vinden stod om­kring dei, medan gamlingen sat og rugga og spela og følgde dei med augo. Han rugga i takt med spele, saga att og fram kringare og kringare og pinte tonane or fela med tunge bogedrag; – det var ein gamal og rar slått han spela, ein heidning til slått så vill og glad, utan ende … det var sjølve dei gamle dagane som drog seg gjennom stua, drukne av ei glede ingen lenger kjende til. Endelig vann ikkje Aleksander meir, og sette gjenta ifrå seg med ein tung og overgjeven tramp i golve. Men gamlingen spela, spela; han såg framfor seg med stive blinde augo og munnen på eine sida, skjegge og sølvlokkane båra, og føtene trødde takt i golve så det dunde.»

Dessuten må sangen nevnes: I Blind-Anders (1924) fremstiller Anders musikkens, eller mer konkret musikerens dra­gen­de kraft som et slags Rotte­fan­ge­ren i Ha­meln-mo­tiv, når han spør til­hø­rerne som han forteller til, «ung­dom­men», hvor­for de ikke syn­ger len­ger. Så fort­set­ter han: «det har vore ein og an­nan som kunde det; dei kun­de syn­ge ein etter seg inn i svar­te mar­ka eller lukt på kal­de sjø­en; andre gjorde det sa­me med spel­le sitt, de har da hørt om sli­ke?».Mu­sik­ken drar, og det ikke bare mot opp­byg­gelige er­kjen­nel­ser. Tvert imot,lukt på kalde sjø­en drar den. Altså rett i undergangen.

Så er det forfatterskapets mange fortellere, som på en måte i likhet med sin opphavsmann er forfattere, men på en annen måte ikke. De skriver ikke. Men arbeider med ord, scener, plot osv. På samme måte som det er få profesjonelle kunstnere, er i det hele tatt få som skriverhos Duun. Riktignok er det flere som skriver dagbok o.l.: Agnar i Samtid, Svein i Hilderøya. Men for det meste skriver de ikke skjønnlitteratur. Mens Duun selvsagt var en profesjonell kunstner som skrev skjønnlitteratur. I våre dager er det den enkleste sak av verden å tenke oss en jeg-roman med klaging over avslåtte stipendsøknader, skrivesperre, dårlig salg osv. Sånne romaner er dusinvare nå for tiden, og har vært det lenge. Men Duun skrev ikke i jeg-form, ikke i det hele tatt: begge deler er skyggelegging, skaper avstand. Og i spennet mellom de rikelige og gjennomgående negative kommentarene om kunst og det at Duun faktisk viet livet sitt til å være kunstner ligger det noe veldig interessant.

Blind-Anders i novellesamlingen med samme navn er det mest eklatante eksempelet på den muntlige fortelleren hos Duun; hele boken er jo holdt oppe av og strukturert rundt at det er han som forteller. Men også i Juvikfolke, der beg­ge Jens-ene, disse onkeltypene og bipersonene, de mislykte brørne som en Duun-forsker har kalt dem, er fortellere. Den første forteller fra Finnmark, den and­re fra Ame­ri­ka. Begge er altså outsidere, der kommer hjem med nytt fra den store vide verden. Og folk flokker seg rundt dem og vil høre. En av Jens-ene synger også sanger han har laget selv, og danser vilt og gale – disse to ordene forekommer merkelig nok ofte sammen. Juvikingen fauk av skafte no! står det når Jens danser, det er altså noe som er ute av kontroll, og som er potensielt farlig. (Og i () kan nevnes at Jens er rødhåret – kjent som et djeveltrekk, en diabolisme, både hos Duun, Hamsun og i kulturen ellers.)

Så skal vi bruke litt tid til å se nærmere på min yndlingskunstner, som også tilfeldigvis (?) er min yndlingsperson hos Duun: Ola Håberg i Juvikfolke.Han er interessant både som en person vi kun­ne ha truffet i det virkelige liv og litterært, fordi han viser Duuns kunst på mange vis. Ola er yng­ste barn til (Blind-)Anders og Massi, og altså lillebror til Per, Jens, Gjartru, Åsel og Beret. Han går gjennom store deler av romanserien, faktisk er han – til tross for at de fleste vil mene Anders eller Odin er hovedpersonene – den som er lengst til stede i hele verket (hvis man teller antall sider; an­tall år er så å si umulig å slå fast, i og med at det ikke sies nøyaktig når noen blir født og dør, eller hvor gamle de er). Ola har ofte en kommentatorfunksjon. Mens handlingen går sin gang, spenn­ingen sti­ger og fal­ler, kon­flikter opp­står og av­run­des, uår og gode tider av­løser hver­andre og barns­øl vek­sler med gravøl i en ryt­me som flo og fjære eller en tung døn­ning, er Ola der he­le ti­­den, of­test i bakgrunnen, men alltid som en grunn­tone. Han får sine øye­blikk i ram­pe­ly­set og trer så tilbake, men gir verket en ek­s­t­ra di­mensjon, et dyp eller en dybde. Det er in­gen som helt ligner Ola, i motsetning til fle­re and­re skik­kel­s­er, sær­lig on­kel-ty­pe­ne. Han er en skjult puls i Juvikfolke. 

Det er ikke mange forskere som har vært opptatt av Ola. De som har vært det har merket seg med at han er en tenker/grubler, en som gjennomskuer andres skjulte motiver og tildriv, reflek­terer og kritiserer, er en kommentator til det som foregår (ofte ironisk og kvasst), at han mangler evne til handling, er hemmet, pessimistisk eller desillusjonert (kort sagt har en vanskelig psyke), at han ligner onkel-figurene, de to Jens-ene og Petter (den mislykte bror), at han er den som spår Odins komme. Ola er en seer, nesten profetisk, og han har en prøve-scene, når han skal overnatte i borstua, der det spøker, som ligner mange andre prøver i romanserien: overnatte i naust, trosse finn­gann, skyte med fortrollet oter-børse osv. Ola mislykkes med prøven sin, og det er ganske kon­se­kvent med hensyn til hvordan Duun fremstiller ham. Til sist er det vanskelig å ikke legge merke til at Ola ender med å ta sitt eget liv.

Men få har sett ut over dette.I boken gjør jeg mange nedslag i og rundt Ola: psyko­ana­ly­tisk, intertekstuelt (bibelsitat, salmesang og spill på eldre litteratur), myter, analy­serer billedspråk osv. Men her er det Ola som kunstner som er hovedtermen. Under det kan man sette at han er: unn­taksmenneske, melankoliker, geni, elsker, selvdestruktiv. Han er gjennom­gående motsetningsfull. På mange områder. Ast­ri ser i øynene hans «eit slag godslig vondskap», og Odin kaller ham «ein pose med sukkergodt og eiter» (eiter som i edder og galle, noe som svir og etser). Han er så å si alltid ironisk, folk vet ikke hvor de har ham. Og kanskje vet han det ikke selv heller, det er nesten alltid mange lag og bunner i betyd­ningen. Han sier f.eks. selv, til seg selv, at same kor du laug, så snakka du no sant lel. Religiøst sier han at han er ein vantruen ein, som ikkje er skapt til å vera vantruen. Og det går igjen og igjen. «Ein kunde ha gråte, men derfor var han på yttste kanten til å le», heter det ett sted. Veldig ofte er det at han ler uten å le. Ler innvendig, ser alvorlig ut men man får likevel inntrykk av at han flirer osv. Dette gjør folk urolige. Ola kan også sammenlignes som en hoffnarr. «Ein einstøing og ein forlesen ein, og ein guds­fornektar dertil», blir han oppsummerend omtalt som i gravølet.

Ola er langt mer enn gjennomsnittlig begavet. Og på flere felt: både når det gjelder intellekt og musikalske talenter. Han er ikke bare skarp på en folkelig måte, men også belest og lærd. «det var ukris­te­lig kor my­kje han hadde lese», står det, og han snakker blant annet om Tolstoj.Ifølge Astri kunne Ola visst få ein stein til å synge. Det er mens han er læreren hennes på Mina sin skole på Segelsund; han er altså en medrivende, kanskje karismatisk lærer, og de musikalske evnene er en av grunnene til den store tiltrekningskraften (merkelig nok?) han har på kvinner.

Skal vi forstå kunstneren i Ola – det vil si, forstå det kan vi aldri helt, det er noe av essensen i Duuns fremstilling av det kunstneriske, tror jeg, men likevel – kan det være greit å gjøre noen nedslag i livet hans. Det er noen trekk som går igjen helt fra han blir født. Ola er yngst, dvs minst i familien, men tjukk og rund alt fra fødselen av. Liten, men stor altså = et paradoks. Fødselen tar nesten livet av moren, og hun var kleinhelsug i mange år etter – alt her ser vi destruktiviteten som er knyttet til ham. Han er ødeleggende, farlig. Han kalles her røytegge - det vil si et egg som ikke blir klekket ut, som det ikke blir fugl av. Vanlig tilnavn på yngste barn i en familie, det er også skrapkake, som han også kalles (som når vi steiker kjøttkaker og har dyppet skjeien vi former den i i vann så mange ganger at siste kaken blir helt dvask, vassen og utflytende. Det spruter når vi steiker den, den henger gjerne ikke engang sammen. Sånn er Ola.)

Alt neste gang han nevnes, blir også de uvanlige egenskapene i positiv lei fremhevet. Han svara så det sat i veggene, han var ein klyppar til å lesa, og så kunde han spella så folk gret. Allerede her, mens han enda er ganske liten, fremstilles altså Ola som kunstner. Og en god en. Ikke uopp­blandet ser vi; spillingen hans gjør ikke folk først og fremst glade, men minner dem på smerten og det triste i livet. Dessuten står det her at: det var dem som tvila på om han var retteller ikkje. Kunst og galskap henger sammen.

Spillingen fortsetter å være sentral når det gjelder Ola, han både komponerer og improviserer. Han sier selv at han har sunget til seg den første kjæresten vi hører om, Laura, Andreas søster, som vi ikke hører om før etter hun er død: Æ song åt mæ ei ein gong. Æ vil ikkje søng åt mæ ei te! sier han til Mina, og de to kvinnene han hentyder til da er Laura, som han sang til seg, og Andrea, som han ikke ønsker å gjøre det samme med. Det vil si at han anser kunsten, musikken, for å ha en magisk lokkende kraft.

Kunstneren blir dermed en slags magiker. I hvert fall noe helt og holdent annerledes enn vanlige folk. Seinere står det at han spella like godt på kva instrument dei gav han, spella på alt han attåt kom. Dessuten dikter han som sagt litterært, noe Duun typisk nok forteller oss uten å bruke store ord for det. Han sier ikke at Ola dikter, eller skriver vers, at han er en rimsmed eller rett og slett forfatter. Han sier bare at han laga ord attåt.

Som ganske ung spiller Ola i bryllupet til eldstebroren Per og Marja Leinland. Faren klager da over at han spella meg forderva […] med slik jamring, og lurer på hvor han har fått i desse slåttane. Dette er et ymt i retning av det som var en vanlig forestilling i folketroen – og i litteraturen ellers – nemlig Mefistofeles- eller Faust-motivet – at man kan lære å spille av nøkken eller djevelen, evt. mot å sette sjelen sin i pant som betaling. Motivet er kanskje mest kjent hos Goethe og Thomas Mann. Men Duun er ofte inne på dette – Styggmannen lærte han slåttane er et direkte uttrykk for det, også det er noe som blir sagt om Ola. Dette er også en standardmyte om kunstneren, og sier noe om hvor kvalitativt annerledes hans måte å være i verden er på enn vår. Har tilgang til andre sider ved tilværelsen, ser mer og ser gjennom ting. Jf Duun som mystiker.

Likevel går det som sagt ikke godt for Ola. Han endre lukt på kalde vatnet, og han gjør det selv. Etter at han har opplevd nederlag i borstua, der han ble redd og rømte for redselen, og gitt opp i kampen om Andrea uten egentlig å ha kjempet – det er noe masochistisk med Ola, kan kjæler for nederlaget, bader seg i selvforakt – er han flere ganger og ganske tydelig inne på selvmordet – en forbannelse som ser ut til å ha hengt over kunstnerpersonligheten i veldig lang tid, også som en standardforestilling (enda en er kunstnere og alkoholisme. Og Ola er også glad i flasken).

I likhet med Anders og onklene, er Ola også en forteller. Han forteller blant annet flere dyrefabler, en sjanger vi kjenner fra Æsops fabler, der dyrene typisk har menneskelige egenskaper og fortellingen har en nokså tydelig moral (dvs. det er en didaktisk sjanger). Til farens klage i bryl­lup­pet, der Ola jamrer så fælt, svarer Ola med en ultrakort dyre­fabel: «Søng om so­la du lik­som æg, sa krå­ka åt ugla; for det er så vakkert, sa a». Faren vil at musikken skal være lett og lystig. Han vil ha noe oppbyggelig og fint. Men Ola kler av denne forestillingen om hva kunsten – her fuglesangen – er. Selv om kråken synger om solen, altså det lyse, dagsiden av tilværelsen, i motsetning til uglen, som synger om natten i dobbel forstand og varsler om ulykke, undergang og død (både hos Duun og ellers), ligger den ironiske snerten i at uglen i det minste har en sang som klinger. Den er ikke selvgod men totalt uten innsikt om sin egen virksomhet, slik kråken er (mange vil vel ikke engang si at en kråke synger, det er jo ingen tone der), den praler og maser ikke om det, og prøver slett ikke å overtale andre til å drive med det samme som en selv, som i en slags misjons­virksomhet.

En annen dyrefabel Ola forteller, er om eremittkrepsen. Han sier at han har lest «om eit slag krabbe som ét opp sjøsnilen, hølar ut skale hans og tek det på seg til hus. Riv du han ut, ei tid etter, så kre­perer han, å, han bed så tynnt for seg når du tek i han, strid imot mest han vinn. Og eg vil ikkje ut av skale mitt; det er for seint». Ola identifiserer seg med dette vesenet, som både er brutalt og ynkelig. Han trenger et skal som beskyttelse for omverden, overlever ikke uten. Men hvis man gjør en realitetsorientering på denne parabelen, finner man at krabben/krepsen Ola viser til knapt er så morderisk som Ola frem­stiller den når han sier at den eter opp den opprinnelige beboeren. Det vanlige er ikke at den spiser ut sneg­len, men flytter inn i allerede tomme skall. Heller ikke befinner den seg i så splendid isolation som navnet tyder på, den er slett ingen eremitt, men lever gjerne i gjensidig symbiose (muta­lis­me) med andre arter. Måten han dikter om på dette dyret er typisk for Ola, fordi han bruker den til å svartmale seg selv. Han pynter på den med motsatt fortegn, snakker ned seg selv, slik han så ofte gjør. Selvforakt.

Ola er helt klart også en melankoliker. Me­lankolien er kjent fra den greske antikken som ett av de fire temperamentene. De andre tre er det sangvinske, det koleriske og det flegmatiske. Me­lan­kolien blir av mange betraktet som den mest ur-kunstnerlige legningen av al­le. Aristoteles oppfattet den for eksempel slik. Også den er kjennetegnet av dobbelthet. Hvordan det kan ha seg at alle de som blir frem­stående på felt som filosofi, politikk og kunst er melankolikere, og flere av dem i sykelig grad, spør Aristoteles. Dobbeltheten er ty­pisk for det melankolske og kunstneriske unntaks­mennesket.

Dobbeltheten eller blan­din­gen som preger melankolikeren er ofte av ek­s­t­re­mer. Den gir seg uttrykk i inspirasjon og desillusjon, ska­p­er­evne og hand­lings­lammelse, ek­sal­ta­s­jo­n og ned­trykt­het, manisk ge­skjef­tighet og depressiv passivi­tet. (også mot­set­nings­fyl­de, dia­lek­tikk, dualisme og polaritet). Med sin frem­stilling av Ola skriver Duun ham inn i hjertet av en flertusenårig tradisjon – som arketypisk kunstner og melankoliker.

Som melankoliker nærmer Ola seg også geniet. Å utrope noen som geni er ikke så vanlig idag, hele geni-tenkingen fremstår som u­tids­mes­sig. Men det var mer aktuelt på Duuns egen tid.Ola er kanskje ikke et «gjennomført» geni, han driver det jo ald­ri til noe, men han er et menneske med en helt spesiell ut­rust­ning. Den italienske legen og antropologen CesareLombroso, grunnla på slutten av 1800-tallet grunnla den positi­vis­t­is­ke kri­minologien. Han mente blant annet at den geni­a­le kunstneren var preget av ar­velig dege­ne­ra­sjon. Etter å ha ut­gitt flere verk om for­brytere, kom­ Lombroso ut med en bok om geniet, som raskt fikk stor ut­bredelse. Lom­broso fin­ner her de samme mentale avvik hos det han kal­ler idioter (altås handicappede), kri­mi­nelle og geniet. Blant kjen­ne­teg­nene er det flere som ik­ke uten videre fins hos Ola (f.eks. epilepsi, og blant de mer ku­ri­øse: stam­ming og ven­stre­hendt­het), men også en rek­ke som uten videre kan sies å stem­me.Det gjelder selv­sagt melankolien, selv­mordet, men og­så alko­ho­l­is­men, geniets forakt og manglende med­føl­else for andre (Olas flir og spott), religiøs tvil eller grubling, handlingslammelse, kanskje også selv­opp­tatthet, skal­lethet!!! og det vi så alt tidlig med Ola, at han alt som barn kunne spelle så folk gret: bråmoden framferd der ev­­ne­ne viser seg alt i ung alder.

Dess­uten må vi kun­ne si at Ola har et tydelig snev av va­ga­bon­dage eller«love of wandering», omstreifermentalitet. Over­vek­ten er også re­presentert (gjer­ne sam­men med ulike ek­sesser i mat­veien, som kal­ler på et ord som bu­li­mi, og som Ola også kan knyttes til. Jeg leser ham i boken også psykoanalytisk; han har sterke trekk av det man kaller oral fiksering. Han smatter stadig, snakker om vann i munnen, usmak i munnen; onkelen sier han har blodsugermunn og til og med om selvmordet sier han at han ville kjenne hvordan det smakte). Ikke minst blir tu­ber­ku­lose nevnt som en syk­dom med til­knyt­ning til ge­niet og det ån­delige. Duuns bruk av sykdommer er et kapittel for seg, som også faller sammen med interesser i litteraturforsking og kulturhistorie, det virker som om Ola også har denne slektssykdommen. Den amerikanske forfatteren Susan Sontag har skrevet en klassisk liten bok om tuberkulose og kreft, Sykdom som metafor.

Poenget er ikke å re­lan­se­re sånne teorier, men å pe­ke på at Ola, i tiden han lever i, oppfatter seg selv slik. Han kan ha lest sli­ke teorier, el­ler Duun kan ha gjort det. Duun sa selv, i et brev i 1907, at han i en peri­o­de les­te alt han kom over om psykopatologi. At Ola er klar over egne gaver, er ty­de­lig: «Det var synd, var det, at ik­kje eg vart prest like vel. Eg skulde ha fing­ra fint på hjar­te åt folk, slik! han spella med fing­rane på flaska han stod med». En prest berører folk ved hjelp av sine talegaver, altså en form for fortellende litterautr. Og han rører sterkt, ikke bare ved tanker og rasjonalitet, men med hjarte åt folk altså følelsene. En prest kan også tale så folk gret. Ola sier og­så til dyr­le­gen at «eg er storkar eg», mens Gjartru opp­daterer den hjem­kom­ne Jens ved å si at: «innvendi, hell ka æ skal kall det, der e 'n tå eit finar slag; han veit kor­les det skuld ha vøri».Utlagt: Han har evnen til å se mer enn det som er. Som alle kunstnere har. Og som er det de gjør når de skaper noe. En halvstoring, sier Ola selv at han er. Men det store som skulle blitt av ham blir aldri fullt re­alisert. Som Odin sier etter at han er død: «Han ha' visst ald­ri vøri i gang».

Dyrlegen, Andreas far, beskylder Ola for å være en dikter. Eller mer konkret: Han sier at Hå­berg­f­olkene er det. De «[d]ikter sig tel å væra både det og det, – og du til å væra en stakar og en ein­stø­ing, en jælk i live, men ædelmodig så det ren­ner av dig». Det erotiske er også inter­essant. Hvis kunstneren historisk sett (i hvert fall ifølge kunstnermyten) er en som over­skrider standarder for god moral og livsførsel, er dette ikke minst på det erotiske. De er langt fremme når det gjelder å overskride kjønnsgrenser, normer for utseende, har større toleranse for alternative samlivsformer osv.At Ola ifølge dyrlegen fremstiller seg selv som gjelk, altså en kastrert hingst, kan tyde på at han har manglende tiltro til sin egen erotiske kraft, sin formeringsevne, og i videre forstand evne til skapelse, kreativitet, til det å leve kort sagt, få utløp for livskreftene i seg, ta og gi, være i kontakt med verden omkring seg. Eller hvis vi skal være nøyaktig, å være fratatt evnen.

Det er altså god grunn til å legge vekt på Ola. Han er en skjult hovedperson i Juvikfolke. Og i og med at Juvikfolke er blant Duuns viktigste verk, og Duun blant Norges viktigste forfattere, kan vi si han en av de viktiste personene i norsk litteratur!

Det er også en rekke likheter mellom Ola og hans opphavsmann, Ola(v) Duun: utseende­messig er begge nokså kortvokste og rundbygde. Begge er intellektuelle og kunstnere, begge er glad i en dram, og har stor sans for den gode replikken, kort, konsis, og med slagkraft eller brodd. Beg­ge gikk på læ­rer­skolen og begge av­vis­te bon­deyrket til for­del for kunst­ner­til­væ­r­els­en; Duun var jo til og med odelsgutt.Så jeg tror ikke det er å gå for langt å si at kunst­ner­por­trettet av Ola kan­skje har trekk av selv­por­tret­tet. Allerede navnet peker i den retning. Duun var døpt Ole, men kalte seg Olav; Ola er en mellomting, et steg på veien. Det er belagt i brev at Duun ble kalt Ola, eller at han kaller seg selv det. Det har vært vanlig å ut­tale det som ble skre­vet Olav, Olaf o.l. som Ola. Og det er det kanskje fremdeles; Per Olov En­quist, født på om lag samme breddegrad som Duun, men i 1934, blir i selv­bio­g­ra­fi­en Ett an­nat liv (2008) tiltalt som Per-Ola. Historikeren Elin Strøm mener Ola er Duuns portrett av seg selv slik han hadde ut­viklet seg hvis han ikke hadde forlatt Jøa, men forblitt i hjemmemiljøet på godt, og kan­­skje mest, på vondt.

Dermed passer det å avslutte med å si litt om den biografiske kunstneren. Kunstneren Duun er jo på sett og vis overalt i verket. Har satt avtrykk på alt fra tegnsetting til de sterke følelsene, storm og stille, kirkebranner og folk som henger i reipet og dingler fra trær utfor stup. Men hvis vi skal gå utenom, til brev, notater o.l., fins det også er et ganske stort kildemateriale, mye av det på Nasjonalbiblioteket, en del i Duun-huset i Holmestrand.

I dette materiale går kommentarer om kunst, kunstnerrollen og kunstnertilværelsen fra tidlig til seint i karriæren:Men det eg mest har heldt paa med, er å lesa – Gud veit um det ikkje har vore som ein sjukdom, skrev Duun i et brev til forleggeren Olaf Norli 19/11-1909. Sammenligingen er talende; en sykdom er jo noe vi helst ikke vil ha, og noe vi vil bli frisk av eller helbredes for hvis vi først har fått den. Eg er fordømt (av meg sjøl) til livsvarig roman følger han opp i brev til den for­hen­værende norsklæreren på lærerskolen, forfatteren Vetle Vislie 3/1-1930. Her mener han kanskje både lesing og skriving, men det er altså en dom, noe man heller ikke vil ha, og i motsetning til sykdommen, som man kan være uheldig å bare pådra seg ved et tilfelle, sier Duun at han har dømt seg selv, altså som en selvdestruktiv handling. Som skal være livsvarig, slik bare straffene for de mest graverende forbrytelsene er. Mot slutten av livet tar han bladet enda mer fra munnen: Eg hatar å skrive, om det så berre er brev, papir ser meg usympatisk ut, burde aldri vore oppfunne! skriver han i brev til den tyske jøden og flyktningen Max Tau 7/3-1939.

Let blockheads read what blockheads write, er en sitat Duun har notert flere steder i notatbøkene sine. Han hadde altså tilsynelatende ingen særlig tiltro verken til de fleste forfattere eller lesere. Og selvforakten går også videre enn til selve det å skrive: «Eg blir så gørr-lei av å sjå maska mi i avisene», skrev han til Norli i 1932, da forleggeren ville ha et nytt foto å bruke i PR-øyemed. Han fortsatte: «det er nok at eg ser henne kvar gong eg rakar meg.»

Hva er dette: Kokketering? Tegn på at han ikke fikk til det han prøvde på? Jeg tror det er uttrykk for en grunnleggende ambivalens som fins i kunsten, og som mange kunstnere må leve med. Thomas Mann har sagt at En forfatter er en som har særlig vanskelig for å skrive. Gjentatt av Bjørneboe, og nå seinest av Tomas Espedal. Det er én av sidene ved det å være kunstner.

Hva slags status har så kunstneren hos Duun? Hvordan så han på ham? Svaret må være: med ambivalens. Kunstneren hos Duun er: snobben. Latsabben. Unnasluntreren. Den arbeidsskye klatreren. Men også: mystikeren. Han som har tilgang til noe som ligger utenfor vanlige erfaringer. Også det er noe dobbelt: både rus, forglemmelse og undergang, og de høyeste innsikter, helt i grenselandet mellom genialitet og galskap. Litteraturen er religionens arvtaker, sa den franske filosofen Georges Bataille, om den historiske utviklingen i vårt avsekulariserte samfunn. Slik sett er det ikke så galt av Henrik i  Det gode samvite  å omtale det som et kall. Som et ord fra religionens verden peker det midt inn i denne tematikken. Duun omtaler også Gud som en kunstner, stein­kunstnaren står det i Hilderøya, når deter snakk om noen steinblokker.

Derimot har kunstneren hos Duun ikke den rollen Duun selv nok kunne ha tatt, men som han skydde alt han kunne: poetokraten. Ikke meningsprodusenten og nasjonsbyggeren, den myndige patriarken som med stor rett uttaler seg om alt fra strømpriser til utenrikspolitikk. Som Bjørnson var det i sin tid, eller som idag, i en artikkel i Dag og tid nylig, der Karl Ove Knausgård ble fortsått som en vår tids poetokrat, ut fra tanken om at hvis man er klok, er man klok om alt, og kan uttale seg med vekt og troverdighet om alt fra utenrikspolitikk til strømpriser.

Å tenke seg Duun inn i en slik rolle åpner for helt nye spørsmål. Forfatterens ansvar, både politisk og etisk og estetisk, om kunsterens biografi og rolle i samfunnet. Hadde Duun tatt en slik rolle, ville han ikke lenger ha vært det vi tenker på som Duun. Slik han står, var han en stor kunstner innad i tekstene, men gjorde det han kunne for ikke å være det utenfor dem.